Se bildene til Magnus Midtbø fra Flatanger

Magnus Midtbø har lagt ut noen bilder på bloggen sin fra den overhengende hula i Flatanger. Han og flere andre har den siste tiden utviklet nye ruter i det som omtales som en av de største overhengende hulene i Europa med 120 meter bratt.

Her er også NRK Trøndelag sin sak

De siste dagene har det vært litt medieomtale av det også, i Namdalsavisa og deretter Norsk Klatring.
Det blir spennende å se om innsatsen både fører til den samlingen som er varslet neste år, og om det blir gått ruter av en lengde og bratthet vi ennå har til gode å se i Norge. På dette området har vel Runar Carlsen, som en av de mest sentrale klippeutviklerne over mange år, mye av æren for at det endelig ser ut til å skje noe ekstraordinært på en ekstraordinær klippe. Han står blant annet bak Norges Boltefond.

Føreren, inntil de siste nyruteprosjektene ligger på Headwall.no

Her er også wiki-prosjektet Sverigeføreren sin omtale av klippene
Her er forøvrig en bloggomtale av helleren og av den mindre vvs-veggen av Mikael Andersson, som gikk de vanskelige rutene der opp til grad 8a+ ifjor sommer. Han er en av de mest ivrige svenske klatrerne, bor over grensen i Midt-Sverige, og lovpriser helleren like mye som han forundres over at det er klatret så lite på den.

De siste årene har det vel strengt tatt vært svenske klatrere som har vært mest aktive. De to hardeste rutene, grad 8a+ og 8b, ble gått av Erik Massih for fem år siden, han har bodde en periode i Trondheim før han flyttet tilbake til Stockholmstrakene.

Flatanger har ligger der som et av de store mulighetslandene for hard sportsklatring siden Pål Reiten, Thomas Vekve og flere andre fra den harde sportsklatrebastionen i Trondheim på 90-tallet begynte å utvikle hula.  Her er et søtt bilde av Pål og håret hans hengende svært opp ned på en av de harde rutene hans. Det har blitt noen harde ruter, i norsk sammenheng, men relativt sett lite i forhold til det fantastiske potensialet. Det skyldes gjerne en kombinasjonen av reisevei og at klippen sikkert virker så overveldende.

Det er ikke første gang det har skjedd med flotte klatreklipper. Både Bergflødt og senere Hvarnes er superklipper utenfor Oslo som nærmest lå brakk i ti år fra det ble startet å klatre på dem til det virkelig ble tatt tak for å få gått de mest opplagte linjene.